Blogg
Det tok seks år før følelsene kom
Jeg snakket ikke med noen om denne opplevelsen før seks år etter at det skjedde. Ikke med familie, ikke med venner. Unntaket var en kort periode i privat behandling etter hendelsen, der jeg fikk påvist PTSD, men uten å snakke om følelsene rundt det. Etter det gikk livet mitt videre. Jeg gjorde stor progresjon på kort tid, ved egen hjelp. Uten støtteapparat.
I seks år fungerte jeg som vanlig. PTSD symptomene har alltid fulgt meg, men disse styrte aldri hverdagen min i noen stor grad. Jeg holdt meg konstant opptatt, en måte å unngå å føle hva som egentlig skjedde på innsiden.
Så kom følelsene og de virkelige symptomene på PTSD, først etter seks år. Ikke gradvis, ikke forsiktig, men på et tidspunkt der jeg minst ventet det. Tidligere hadde jeg også symptomer som panikkangst, panikkanfall, skvetten og varsom for bestemte lyder knyttet til hendelsen.
Jeg hadde kommet til et sted i livet hvor jeg trodde den siste brikken hadde falt på plass. Et sted der jeg kunne forvente å kjenne meg trygg og hel. I stedet åpnet noe seg i det den brikken falt på plass. For mange gir dette kanskje ikke mening. For meg gjorde det det først i ettertid.
Når kroppen føler seg trygg nok til å huske
Jeg forsto dette tydeligere en gang da jeg var på en yoga time. En type yoga der man holder stillinger lengre og lar kroppen roe seg ned. Under timen begynte en person å gråte. Ikke stille, men ukontrollert, lenge. Jeg kan ikke si hva personen følte. Men jeg kjente igjen mekanismen. Når kroppen endelig opplever trygghet, kan det som har vært holdt nede i årevis, komme på en gang.
For å fungere i hverdagen er mange av oss nødt til å skru av deler av oss selv. Jeg gjorde det samme. Ikke bevisst, men nødvendig. Når jeg ikke viste empati for meg selv, hadde jeg heller ikke tilgang til empati for andre i visse situasjoner som jeg prøvde unngå i meg selv.
Avkobling er også en overlevelsesstrategi
Tidligere kunne jeg kjenne ubehag, til og med irritasjon, når temaer som overgrep kom opp. Ikke fordi jeg manglet forståelse, men fordi ekte følelsesmessig kontakt ville krevd at jeg anerkjente noe i meg selv jeg ikke hadde kapasitet til å møte.
En påminnelse om at når andre ikke klarer å møte deg slik du trenger, handler det sjelden om deg. Mennesker kan bare møte andre så dypt som de klarer å møte seg selv.
Jeg hadde kognitiv empati. Men følelsene var noen ganger utilgjengelige. Og nå forstår jeg hvorfor: hadde de kommet tidligere, hadde jeg ikke fungert i hverdagen.
Det handlet aldri om andre. Det handlet om beskyttelse.
Først nå som jeg er på et ellers trygt sted i livet på alle aspekter, fikk følelsene rom. Og med dem kom også dypere emosjonell empati, både for meg selv og for andre som har opplevd krenkelser. Det er en av grunnene til jeg velger å dele min historie.
Jeg ønsker å være en stemme for de som ikke makter. For de som bærer på skam og kanskje skyld. For de har fått høre: “Dette skal du tåle”. Samtidig sier kroppen noe annet. Jeg har lett etter mer informasjon og støtte rundt overgrep av autoriteter, uten å finne noen. Prosedyre kan oppleves som et like reelt overgrep, i mitt tilfelle verre enn de jeg tidligere har opplevd. Når det mangler tilbud og et trygt sted å snakke om disse opplevelsene og følelsene, ender det med isolasjon og mistillit. Sannheten er at få av oss vet våre rettigheter. Når noe skjer og man ikke er forberedt, noe svært få er i en krise, blir man forvirret. Dette er menneskene en skal kunne stole på. Derfor i ettertid, inkludert meg selv tenkte jeg: dette må jeg bare tåle. Så går det tid, lang tid. Da kommer det tilbake, og sterkere enn tidligere. For kroppen min har vist meg den har holdt regnskap.
Det tok seks år, og da fikk jeg vite at en slik type sak er vanligvis foreldet etter 3-5 år. Det tok seks år, før det slo meg at jeg selv kanskje har vært utsatt for noe ulovlig av de jeg tenkte skulle være der for meg. Ikke bare tviler du på deg selv, men når du deler erfaringene til andre, vil noen av de også tvile. Prøve finne hull i din historie for å få det til å gi mening. Dette gjorde jeg mot meg selv i alt for lang tid, og nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg har klart å kjenne på det fullt ut.
Jeg har kommet til det punktet der jeg tør å stå helt alene i det, om det er det jeg må.