Blogg
Om behandling, frivillighet og trygghet
Etter hendelsen og selvmordsforsøket sto jeg igjen med to valg: starte i behandling eller forlate verden. Det systemet jeg tidligere hadde sett som min beskyttelse, var nå knust. Det offentlige systemet føltes ikke lenger trygt; det var nå forbundet med kontroll, tvang, ydmykelse og retraumatisering. Privat behandling virket tryggere, selv om jeg var skeptisk der også.
I desperasjon var jeg villig til å bruke alle pengene mine på egen overlevelse. Privat behandling var dyrt, men det var det valget som sto igjen. Jeg vet at mange ikke har den muligheten, og derfor er det viktig å snakke om.
Valget falt på privat behandling, og gjennom egen research kom jeg over ketaminbehandling, en metode som på det tidspunktet var relativt ny i Norge. For meg handlet det ikke om selve medikamentet, men om rammene rundt: å kunne være ærlig om mine selvmordstanker uten at det skulle føre til mer skade eller tvang. Her fikk jeg rom til å si hvor langt nede jeg var, uten frykt for at hjelpen kunne tas fra meg igjen. Jeg ble diagnostisert med PTSD som følge av behandlingen fra politiet, og fikk tilbud om en behandling som kunne hjelpe mot de mørke tankene.
Behandlingen er ingen mirakelkur. Den var intens og krevende, og krevde både motivasjon og ønske om å bli bedre. Medikamentet gjorde meg i stand til å møte meg selv på en måte jeg ellers ikke hadde hatt tilgang til. Det var da jeg fikk medikamentet satt direkte i muskel at jeg opplevde følelsen av å være fastlåst, både i psyken og i kroppen. I motsetning til om det blir satt intravenøst finnes det da ingen mulighet til å avbryte underveis, noe som gjorde opplevelsen betydelig mer intens. Under det mest intense øyeblikket ble det tydelig hvor lite jeg kunne kontrollere, og jeg fikk erfare hvor avgjørende pusten var. Det enkle verktøyet fikk en ny betydning, og ble min trygghet videre, også den dag i dag.
Jeg må også understreke at alle reagerer ulikt på behandlingen. Legene startet mildt og fulgte nøye med på hvordan jeg reagerte, før vi gikk videre til mer intense alternativer som var på eget ønske.
Det som gjorde prosessen mulig å tåle, var frivillighet, trygghet og informasjon. Legen var tydelig om risiko og om at ikke alle får en god opplevelse. Jeg fikk følelsen av at legen var med meg, ikke over meg, gjennom hele prosessen. Jeg fikk mye informasjon, og det gjorde meg i stand til å tåle behandlingen, også når den var utfordrende.
Jeg har tidligere møtt spesialister der lærebøkene veide tyngre enn mennesket foran dem. Jeg følte at det var en vegg mellom oss. Her opplevde jeg det motsatte: mennesket var viktigere enn lærebøkene. Det betydde alt i denne perioden.
Jeg deler dette ikke for å anbefale en spesifikk behandling, men for å vise hvor avgjørende autonomi, respekt og trygghet er i møte med mennesker i krise. Når hjelp oppleves som noe som kan tas fra deg ved kontroll og tvang, som igjen fører til retraumatisering, mister den sin verdi. Når hjelp gis med respekt, kan selv de mest krevende prosessene bli mulige å stå i.