Blogg
Om behandling, frivillighet og trygghet
Etter mine selvmordsforsøk var det ingen som holdt meg ved tvang eller utførte kroppslige krenkelser. Hadde noen brukt mer kontroll eller gjort flere slike inngrep, er jeg sikker på at det i seg selv hadde gjort at jeg ikke hadde klart å fortsette. Det var nettopp slike inngrep, som min kropp opplevde som et reelt overgrep, som lå bak ønsket om å forlate verden. Seks år senere kan jeg fortsatt se konsekvensene tydelig.
Jeg la meg inn frivillig etter en av hendelsene, der jeg skrev meg selv ut etter en dag, noe min forelder ble frustrert over da jeg ikke hadde gitt noen beskjed.
For en som står utenfor og er desperat så er det lett å tenke at en innleggelse med tvang i en slik situasjon er det beste.
Jeg kjenner allikevel på at om mer kontroll hadde blitt brukt, hadde ikke jeg klart å være her i dag. Jeg sliter nok med å forstå hvordan man kan leve med et traume som politiet påførte meg den gangen. Hadde helsevesenet krenket meg på samme måte, hadde det vært siste dråpe.
Jeg står ved det, selv om det den gangen kunne ført til et “vellykket” forsøk etter utskrivelse.
Tvang kan være noe av det mest ødeleggende man kan gjøre mot et menneske.
Dette er min opplevelse, og jeg er klar over at noen mennesker kan mene de har hatt vellykkede innleggelser og fått god hjelp.
Jeg klarte selv å komme meg ut av den verste perioden.
Jeg vet hvor hjerteskjærende det er å miste noen til selvmord, det er noe jeg selv har opplevd. Samtidig handler respekt og verdi om å gi personen en grunn til å bli værende, ikke å kontrollere et menneske i et rom hvor all verdighet og menneskeverd ofte blir tatt vekk, under tvang.
I en slik situasjon bør mennesker møtes med det motsatte av kontroll: ro, støtte og empati. At man i noen tilfeller kan miste noen, rettferdiggjør ikke kroppslige krenkelser som mange opplever som reelle overgrep.
Tvang kan forverre traumer, forsterke selvmordstanker og svekke tillit. Ikke bare tillit til systemet, men til verden. Plutselig føles ingen steder trygge lenger. Seks år senere vet jeg fortsatt ikke om jeg noen gang vil kunne føle på en grunnleggende trygghet i verden igjen.
Man kan tilby å hjelpe noen som sliter, men å låse mennesker inn i et skjermet rom, og behandle dem på samme måte som noen som ønsker å skade andre? Da kan man stille seg selv spørsmålet om man egentlig bryr seg om personen, eller om konvensjonen.
Å låse inn et menneske til de oppfører seg slik du forventer, er etter min mening å prioritere kontroll fremfor å forstå. Som ofte gjør vondt verre for mennesket som står i det.
Noen argumenterer med at tvang og kroppslige krenkelser kan være nødvendige i enkelte tilfeller under psykiske kriser for å unngå at de skader seg. Samtidig ser jeg på det med flere nyanser. Hva en behandler ser på som en “vellykket” behandling, trenger ikke nødvendigvis å være det for alle pasienter på lengre sikt. Pasienter kan i noen tilfeller ende opp med forsterkede selvmordstanker, forverrede symptomer og dra fra behandlingsstedet enda mer traumatiserte, som et resultat av selve oppholdet, selv om behandler så på oppholdet som “vellykket”.
Det viktigste man kan gjøre er å jobbe med forebygging, noe som alltid vil være positivt for alle, fremfor tvang og kontroll som skaper mer motstand. Et eksempel på slike tiltak er Livslosen, som er et landsdekkende tilbud til personer som er i en livskrise og har selvmordstanker. Oppholdet er frivillig.
Livslosen er ikke et helsefaglig tilbud, og krever ikke henvisning. De fører ikke journaler, og du kan selv ringe på deres døgnåpne telefon for å få plass. Besøk nettsiden deres her.
Selv om de har taushetsplikt, vær oppmerksom på avvergingsplikt i visse situasjoner, blant annet om det er i fare for ditt eller andres liv.
Etter hendelsen med politiet og selvmordsforsøkene sto jeg igjen med to valg: starte i behandling eller forlate verden.
Det systemet jeg tidligere hadde sett som min beskyttelse, var nå knust. Det offentlige systemet føltes ikke lenger trygt; det var nå forbundet med kontroll, tvang, ydmykelse og retraumatisering. Privat behandling virket tryggere, selv om jeg var skeptisk der også.
I desperasjon var jeg villig til å bruke alle pengene mine på egen overlevelse. Privat behandling var dyrt, men det var det valget som sto igjen. Jeg vet at mange ikke har den muligheten, og derfor er det viktig å snakke om.
Valget falt på privat behandling, og gjennom egen research kom jeg over ketaminbehandling, en metode som på det tidspunktet var relativt ny i Norge. For meg handlet det ikke om selve medikamentet, men om rammene rundt: å kunne være ærlig om mine selvmordstanker uten at det skulle føre til mer skade eller tvang. Her fikk jeg rom til å si hvor langt nede jeg var, uten frykt for at hjelpen kunne tas fra meg igjen. Jeg ble diagnostisert med PTSD som følge av behandlingen fra politiet, og fikk tilbud om en behandling som kunne hjelpe mot de mørke tankene.
Behandlingen er ingen mirakelkur. Den var intens og krevende, og krevde både motivasjon og ønske om å bli bedre. Medikamentet gjorde meg i stand til å møte meg selv på en måte jeg ellers ikke hadde hatt tilgang til. Det var da jeg fikk medikamentet satt direkte i muskel at jeg opplevde følelsen av å være fastlåst, både i psyken og i kroppen. I motsetning til om det blir satt intravenøst finnes det da ingen mulighet til å avbryte underveis, noe som gjorde opplevelsen betydelig mer intens. Under det mest intense øyeblikket ble det tydelig hvor lite jeg kunne kontrollere, og jeg fikk erfare hvor avgjørende pusten var. Det enkle verktøyet fikk en ny betydning, og ble min trygghet videre, også den dag i dag.
Jeg må også understreke at alle reagerer ulikt på behandlingen. Legene startet mildt og fulgte nøye med på hvordan jeg reagerte, før vi gikk videre til mer intense alternativer som var på eget ønske.
Det som gjorde prosessen mulig å tåle, var frivillighet, trygghet og informasjon. Legen var tydelig om risiko og om at ikke alle får en god opplevelse. Jeg fikk følelsen av at legen var med meg, ikke over meg, gjennom hele prosessen. Jeg fikk mye informasjon, og det gjorde meg i stand til å tåle behandlingen, også når den var utfordrende.
Jeg har tidligere møtt spesialister der lærebøkene veide tyngre enn mennesket foran dem. Jeg følte at det var en vegg mellom oss. Her opplevde jeg det motsatte: mennesket var viktigere enn lærebøkene. Det betydde alt i denne perioden.
Jeg deler dette ikke for å anbefale en spesifikk behandling, men for å vise hvor avgjørende autonomi, respekt og trygghet er i møte med mennesker i krise. Når hjelp oppleves som noe som kan tas fra deg ved kontroll og tvang, som igjen fører til retraumatisering, mister den sin verdi. Når hjelp gis med respekt, kan selv de mest krevende prosessene bli mulige å stå i.