Blogg
Når hjelpen kommer for sent
Å søke hjelp i en krise burde være trygt. For mange, inkludert meg selv, føles det nå som et sjansespill.
Når krisen først kom, kom alt på en gang. Det verste var allerede i gang før noen form for hjelp var tilgjengelig. Likevel var det ingen umiddelbar støtte. For det tar tid. Lang tid.
Jeg har nå kommet til et punkt der det mest intense er over. Første samtaletime er ikke før om over en måned. Innen den tid regner jeg med at jeg allerede har jobbet meg gjennom mye alene, slik jeg har gjort før.
Jeg er heldig som har en fastlege som tar meg på alvor. Selv om jeg ikke sier alt høyt, merker han alvoret. Samtidig vet jeg dette: Hadde jeg vært helt brutalt ærlig i den verste perioden, kunne jeg kanskje fått hjelp tidligere. Men jeg har sett med egne øyne hva systemet kan gjøre når de mener noe er «nødvendig». Tvang. Krenkelser. Retraumatisering. Mistillit. Den risikoen tok jeg ikke. Og jeg kommer aldri til å ta den igjen.
Her ligger et umulig valg mange står i: Er du helt ærlig, gambler du med egen trygghet. Er du ikke ærlig, står du uten hjelp og må komme deg gjennom krisen alene.
Det finnes også mennesker som blir møtt med respekt og støtte. Men når menneskerettigheter ikke oppleves som tydelige og ufravikelige i møte med autoriteter under krise, føles det som et sjansespill.
Dette er ikke unikt for meg. Flere har beskrevet alvorlige overgrep i møte med systemet som var ment til å hjelpe:
Marie Næss, bok: Er jeg på jorden som de sier - beskriver å bli strippet naken, samtidig som hun var fastspent i belter under tvang. Kjøp boken her.
Nikoline Riis Lindahl, bok: Pasientrom 42 - Beskriver tvangsbruk som så ødeleggende at hun heller ville dø enn å leve med tvang. Kjøp boken her.
Dokumentarer fra NRK, Brennpunkt:
Tvang i psykiatrien. Møt to kvinner som vet hva det vil si å bli tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon. Se her.
På en barneverninstitusjon i Akershus skal ungdommer med rus eller adferdsproblemer få hjelp og behandling. Men til NRK Brennpunkt forteller tidligere beboere om et opphold som gjorde mer skade enn nytte, med utstrakt bruk av tvang, isolat og militær disiplin. Se her.
Annen relevant artikkel:
Emma McMurphy beskriver i sitt innlegg Is Strip-Searching a Form of Sexual Abuse? (2018):
“I don’t have a say. I don’t have a voice. It doesn’t matter what I want. My body no longer belongs to me. Whatever this mental health worker wants to happen to my body, that is what will happen.”
Hennes erfaring viser hvordan systemer som i utgangspunktet skal hjelpe, kan være dypt krenkende og traumatiserende. Les hele innlegget her: Disability Visibility Project
Denne følelsen var noe jeg fikk kjenne på selv, en følelse av krenkelse jeg ikke visste et menneske kunne bære på. Personlig har jeg blitt utsatt for ulike typer overgrep og voldtekter tidligere i livet. Men denne følelsen, jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det. Eller, jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det, om jeg skal være helt ærlig. Men de følelsene og tankene vet jeg ikke om andre er mottakelige for. Så jeg holder det for meg selv.
Alle typer overgrep er alvorlige, hensikten min er ikke å sammenligne for å rangere ulike typer overgrep. Hensikten min er å få frem hvordan jeg opplevde det, og selv overgrep som for systemet blir sett på som skånsom prosedyre kan være et reelt overgrep for den utsatte og ha langvarige, alvorlige konsekvenser.
Jeg har nå avlyst time til samtale og behandling jeg hadde ventet på i det offentlige. Ikke fordi behovet for hjelp er borte, men fordi erfaring har lært meg at dette systemet ikke er riktig for meg. Etter å ha satt meg inn i andres erfaringer med tvang i Norge, er det tydelig for meg at hjelp innenfor et system som er villig til å påføre så mye skade, ikke føles riktig.
Jeg vet at jeg har evne til å komme meg gjennom krevende perioder. Det har jeg gjort før, og det gjør jeg igjen. Denne gangen blir det privat behandling, det som hjalp meg gjennom sist periode.