Blogg
Når kontroll og overgrep pakkes inn i ord som sikkerhet og trygghet
Systemet har både ødelagt meg og reddet livet mitt. Når jeg har trengt akutt, livstruende helsehjelp, har det vært avgjørende. Samtidig har jeg erfart sider av systemet som har vært kontrollerende og lite romslige for menneskelige reaksjoner.
Mange av oss lever livene våre uten å tenke særlig over systemene rundt oss. Når noe fungerer godt nok i hverdagen, slutter vi å undersøke det nærmere.
Men når rutiner og prosedyrer påfører mennesker skade, krenker grenser eller får alvorlige konsekvenser, er det ofte systemets begrunnelse som får mest plass. Handlingene forklares med hva som var nødvendig, mens den utsattes opplevelse blir sekundær. Slik kan krenkelser fortsette uten at det stilles tilstrekkelige spørsmål ved dem som utfører handlingene.
Når kontroll og overgrep pakkes inn i ord som sikkerhet, omsorg og trygghet, blir motstand ubehagelig.
Når handlinger forklares som nødvendige prosedyrer eller gjøres til et spørsmål om hva som er til ens eget beste, blir det vanskeligere å protestere. Vanskeligere å stole på egne reaksjoner. Og vanskeligere å sette ord på det man faktisk har opplevd.
For når systemets forklaring allerede har definert handlingen, må den utsatte først kjempe for å få sin egen opplevelse anerkjent.
Dermed oppstår selvsensur.
Språket som brukes om handlingene, har også betydning for hvordan de blir forstått. En krenkelse kan omtales som en prosedyre. Et overgrep kan forklares som et nødvendig tiltak. Kontroll kan fremstilles som omsorg eller sikkerhet.
Dette kan fungere som en språklig forkledning, der systemets beskrivelse får større plass enn konsekvensene for mennesket som blir utsatt.
Språket kan gi handlingen en forklaring. Den utsatte sitter igjen med opplevelsen.
Selv prosedyren jeg ble utsatt for, resulterte i selvmordsforsøk og fysiske og psykiske konsekvenser, inkludert PTSD som har vedvart i årevis. Likevel tok det seks år før konsekvensene ble virkelig synlige. I dag kjenner jeg på en vedvarende følelse av utrygghet i verden.
Å sette seg inn i følelsen
Se for deg at du blir utsatt for trusler og ran. Du gjør som du har blitt lært opp til, og ringer politiet i håp om hjelp. Du forventer støtte og trygghet. I stedet blir du bedt om å blottlegge de mest private delene av deg selv. Ikke bare av hvem som helst, men av menneskene du trodde skulle beskytte deg.
Når du forsøker å forstå og sette ord på det som skjedde, blir handlingene forklart som bare en “prosedyre”. Men hva skjer når forklaringen får større plass enn opplevelsen din? Når det ikke stilles spørsmål ved handlingen, men ved reaksjonen din? Når du forventes å akseptere det fordi det var slik prosedyren skulle gjennomføres?
Det faktum at jeg ble truet, ranet og skadet i mitt eget hjem, har jeg aldri rukket å kjenne på. Det politiet utsatte meg for etterpå, ble det jeg opplevde som det virkelige overgrepet den kvelden.
Ingen har fortalt meg: Dette skulle aldri hendt deg. Ingen stoppet opp for å forsøke å forstå hvordan hendelsene påvirket meg, eller for å anerkjenne min opplevelse. Det jeg derimot har møtt, er mennesker og et system som har vært mer opptatt av språket som blir brukt for å rettferdiggjøre, fremfor min opplevelse.
Når systemets forklaring blir stående som den gyldige versjonen av det som skjedde, blir det også vanskeligere for omgivelsene å stille spørsmål. Den utsatte risikerer å bli stående alene med både opplevelsen og behovet for å forsvare den.
Kanskje er det noe av forklaringen på hvorfor noen overgrep vekker sterke reaksjoner, debatt og krav om ansvar, mens andre møtes med forståelse for at «det bare var en prosedyre».
Slik risikerer vi at menneskene som trenger å bli hørt, blir de vi hører minst fra. Ikke fordi historiene deres ikke finnes, men fordi systemets forklaring allerede har lagt føringer for hvordan de skal forstås.
Hvor sint skal man få være etter et overgrep?
Hvor sint ville du blitt?
Jeg har stått i disse tankene og traumene alene, uten noen form for støtte. Derfor er jeg ikke redd for eventuell kritikk. Jeg har blitt stødig nok i meg selv og min opplevelse. Jeg vet hvem jeg gjør dette for, og det er det som betyr noe for meg.
Jeg deler dette spesielt med tanke på alle menneskene som har vært gjennom tidligere overgrep, og som opplever at systemet utsetter dem for ytterligere. For dem som var håpefulle, men i stedet opplevde å miste verdigheten sin. For dem som føler at de mister stemmen sin i møte med systemet.
Jeg skriver for alle som skammer seg, føler skyld eller ikke vet hvordan de skal sette ord på hva traumet har gjort med dem.
Også for dem som har opplevd at mennesker rundt dem ikke stiller spørsmål ved det som har skjedd. For ansatte som ser urett, men velger å tie. Når hensynet til systemet veier tyngre enn hensynet til menneskene det skal beskytte, får dette fortsette.
Det tar mye fra meg å dele noe så personlig. Også det å gå tilbake til minner jeg helst skulle vært foruten. Men jeg deler i håp om at noen kan føle seg mindre alene.
Jeg ønsker å være en stemme for dem som har opplevd krenkelser og overgrep fra autoriteter, og som fortsatt lever med konsekvensene i det stille.
For ingen skal måtte bruke årevis på å finne ordene for det de har opplevd, bare for å oppdage at systemet allerede har bestemt hva det skal kalles.
Og ingen skal måtte overbevise andre om at det gjorde vondt, bare fordi handlingen ble omtalt som noe annet.