Blogg
Når kontroll og overgrep pakkes inn i ord som sikkerhet og trygghet
Jeg har endret dette innlegget for å si det som tidligere ble tonet ned for å gjøre andre komfortable. Jeg ønsker ikke å unnskylde overgripere lengre.
Systemet har både ødelagt meg og reddet livet mitt. Når jeg har trengt akutt, livstruende helsehjelp, har det vært avgjørende. Samtidig har jeg erfart sider av systemet som har vært kontrollerende og lite romslige for menneskelige reaksjoner.
Mange av oss lever livene våre uten å tenke særlig over systemene rundt oss.
Når noe fungerer godt nok i hverdagen, slutter vi å undersøke det nærmere.
Når rutiner og prosedyrer påfører skade, krenker mennesker eller overstrider grenser, skjer det ofte noe mer: de som utfører handlingene får sjelden konsekvenser. Rutiner og prosedyrer tolkes til fordel for autoriteter, og offerets opplevelse blir sekundært. Dette gjør at krenkende handlinger og alvorlige overgrep kan fortsette. Selv når prosedyren (som jeg opplevde som et grovt overgrep), resulterte i selvmordsforsøk, fysiske og psykiske konsekvenser, inkludert PTSD som har vedvart i åresvis. De virkelige konsekvensene kom først etter seks år. Der jeg nå kjenner på en konstant følelse av utrygghet i verden.
Når kontroll og overgrep pakkes inn i ord som sikkerhet og trygghet, blir motstand ubehagelig.
Dermed oppstår selvsensur.
Å sette seg inn i følelsen:
Se for deg at du eller noen du er glad i blir utsatt for trusler og ran. Du gjør som du har blitt lært opp til, ringer politiet i håp om hjelp. Du forventer støtte og omtanke. Istedenfor blir du utsatt for overgrep. Ikke bare av hvem som helst, men av menneskene du trodde skulle beskytte deg. Ikke nok med det: Når du kjenner på konsekvensene og vet hva det har gjort med deg, oppleves det som om din opplevelse ikke regnes som reell. Når dette omtales som “bare en prosedyre”, selv der kroppen din tydelig sier dette var et overgrep, blir det allikevel ikke stilt spørsmål ved handlingen fra deres side, men ved deg. For du burde tåle det. Ikke nok med det, du ser at det får fortsette uten spørsmål eller konsekvenser. For dette er jo tross alt menneskene vi skal stole på.
Ingen har sagt: Dette skulle aldri skjedd med deg. Det er en følelse som mange ganger gjør det vanskelig å fortsette videre.
Hvor sint skal man få være etter et overgrep?
Hvor sint ville du blitt?
Jeg synes det er oppsiktsvekkende at mennesker kan være så likegyldige og nøytrale. Spesielt når mange snakker om overgrep og vet hva det kan gjøre med et menneske, men ikke anerkjenner det som et reelt overgrep når det skjer av autoriteter.
Jeg skriver ikke bare på vegne av meg selv lengre. Jeg ønsker å være en stemme for alle som har opplevd krenkelser og overgrep fra autoriteter, som fortsatt lever med traumet i det stille.