Blogg
Når kontroll og overgrep pakkes inn i ord som sikkerhet og trygghet
Jeg har endret dette innlegget for å si det som tidligere ble tonet ned for å gjøre andre komfortable. Jeg ønsker ikke å unnskylde noen former for overgrep lengre.
Systemet har både ødelagt meg og reddet livet mitt. Når jeg har trengt akutt, livstruende helsehjelp, har det vært avgjørende. Samtidig har jeg erfart sider av systemet som har vært kontrollerende og lite romslige for menneskelige reaksjoner.
Mange av oss lever livene våre uten å tenke særlig over systemene rundt oss.
Når noe fungerer godt nok i hverdagen, slutter vi å undersøke det nærmere.
Når rutiner og prosedyrer påfører skade, krenker mennesker eller overstrider grenser, skjer det ofte noe mer: de som utfører handlingene får sjelden konsekvenser. Rutiner og prosedyrer tolkes til fordel for autoriteter, og offerets opplevelse blir sekundært. Dette gjør at krenkende handlinger og alvorlige overgrep kan fortsette. Selv når prosedyren (som jeg opplevde som et grovt overgrep), resulterte i selvmordsforsøk, fysiske og psykiske konsekvenser, inkludert PTSD som har vedvart i åresvis. De virkelige konsekvensene kom først etter seks år. Der jeg nå kjenner på en konstant følelse av utrygghet i verden.
Prosedyre = en handling som er avtalt og samtykket til.
Overgrep = når handlingen skjer mot ens vilje der samtykke ikke er til stede. Handlingen skader personen fysisk eller psykisk. At noen kaller det “prosedyre” endrer ikke realiteten til den utsatte.
Når kontroll og overgrep pakkes inn i ord som sikkerhet og trygghet, blir motstand ubehagelig.
Dermed oppstår selvsensur.
Å sette seg inn i følelsen
Se for deg at du eller noen du er glad i blir utsatt for trusler og ran. Du gjør som du har blitt lært opp til, ringer politiet i håp om hjelp. Du forventer støtte og trygghet. Istedenfor blir du utsatt for overgrep. Ikke bare av hvem som helst, men av menneskene du trodde skulle beskytte deg. Ikke nok med det: Når du kjenner på konsekvensene og vet hva det har gjort med deg, oppleves det som om din opplevelse ikke regnes som reell. Når dette omtales som “bare en prosedyre”, selv der kroppen din tydelig sier dette var et overgrep, blir det allikevel ikke stilt spørsmål ved handlingen fra deres side, men ved deg. For du burde tåle det. Ikke nok med det, du ser at det får fortsette uten spørsmål eller konsekvenser. For dette er jo tross alt menneskene vi skal stole på.
Det faktum at jeg ble truet, ranet og skadet i mitt eget hjem har jeg aldri rukket å kjent på, for det politiet utsatte meg for deretter var det jeg opplevde som det virkelige overgrepet den kvelden. Ingen har fortalt meg: Dette skulle aldri hendt deg. Ikke en person stoppet opp etter hendelsen for å prøve forstå hvordan noen av hendelsene påvirket meg. Eller i det hele tatt å validere min opplevelse. Det jeg derimot har fått er mennesker og et system som har prøvd å tviste på min realitet. Prøvd å invalidere min opplevelse og mine følelser. Det er en følelse som mange ganger har gjort det vanskelig å fortsette videre, og selv det føles som et traume i seg selv.
Hvor sint skal man få være etter et overgrep?
Hvor sint ville du blitt?
Jeg har stått i disse tankene og traumene alene. Uten noen form for støtte. Derfor er jeg ikke redd for eventuell kritikk. Jeg har blitt stødig nok i meg selv og min opplevelse. Det er ikke mulig å trampe på meg mer enn det jeg allerede har blitt. Jeg vet hvem jeg gjør dette for, og det er det som betyr noe for meg. Jeg deler dette spesielt med tanke på alle de menneskene som har vært gjennom tidligere overgrep, og føler systemet utsatte de for ytterligere overgrep. For de som var håpefulle, men ble istedenfor tatt fra all verdighet. For de som føler de mister sin stemme i møtet med systemet.
Jeg skriver for alle de som skammer seg, føler skyld eller ikke vet hvordan de skal sette ord på hva traumet har gjort med dem.
For alle de som har følt på at deres stemme er ubetydelig, da selv de som jobber med disse sårbare menneskene velger å ikke stå opp og snakke høyt om urett de ser. De som lar dette fortsette for å beskytte systemet fremfor menneskene.
Det tar mye fra meg å dele noe så personlig. Selv å gå tilbake til de minnene jeg helst skulle vært for uten. Jeg gjør det selv om det ikke er lett. Selv om jeg noen ganger kjenner på frykt. Men jeg gjør det, i håp om at noen kan føle seg mindre alene.
Jeg skriver ikke bare på vegne av meg selv lengre. Jeg ønsker å være en stemme for alle som har opplevd krenkelser og overgrep fra autoriteter, som fortsatt lever med traumet i det stille.