Blogg
Når systemet henger igjen i gamle metoder
Samfunnet har endret seg drastisk. Derfor har jeg undret meg over hvorfor samfunnet tviholder på gammeldagse metoder i møte med mennesker. Metodene finnes. Men de prioriteres ikke. Eller handler det om noe annet, som total kontroll der det finnes andre metoder?
Noe av det vanskeligste har vært mangelen på anerkjennelse. Å ikke ha noe sted å oppsøke der opplevelsen blir sett på som et reelt traume og i mitt tilfelle, overgrep. Når noe ikke anses som viktig nok til å prate om, ender det med stillhet. Det tomrommet gjør noe med mennesker.
Da mine PTSD symptomer var på sitt verste, lurte jeg på hvem jeg kunne kontakte. Jeg tok meg mot til å ringe et støttesenter for mennesker som har vært utsatt for overgrep, noe som tok mye fra meg å gjøre. Jeg ble møtt av en kvinne som sa: da må du kontakte noen andre. For jeg falt utenfor de rammene. Hvem står igjen da?
Jeg la merke til et hull i systemet. Å be om støtte og behandling igjen innenfor det samme systemet som forårsaket skaden, uten at det finnes et tilbud for denne typen traumer som de påfører, oppleves svært krevende. Jeg føler meg splittet.
Jeg har hørt historier der noen har vært voldelige, hatt våpen på seg og som allikevel ikke har blitt strippet naken. Der det har blitt vurdert at kun en ytre kroppsvisitasjon har vært nødvendig. Da er det vel ikke slik at det jeg ble utsatt for var en prosedyre som skal følges?
Det er tydelig at det finnes fungerende alternativer. Når man ser at slike metoder brukes i situasjoner med reell, kjent og vedvarende risiko som jeg har hørt om, men ikke vurderes i møte med et menneske som samarbeider og ringer i håp om hjelp, blir det vanskelig å hevde at full avkledning alltid handler om sikkerhet.
Jeg var ikke farlig. Jeg samarbeidet. Jeg ringte i håp om hjelp.
Burde ikke nettopp det gitt meg mer beskyttelse, ikke mindre?
Hva handler det da egentlig om?
Når en person er i sjokk, rolig og samarbeidsvillig, blir situasjonen lettere å håndtere for systemet. Da blir det også enklere å følge rutiner, fremfor å stoppe opp og se mennesket som står der.
Er det da trygghet som prioriteres, eller kontroll?
Paradoksalt nok kan dette bety at de mest inngripende tiltakene rammer dem som ikke gjør motstand, fremfor dem som faktisk utgjør en fare. Full avkledning blir da et uttrykk for total kontroll, ikke nødvendigvis for reell risiko.
Er dette den prisen vi mener mennesker skal betale for å samarbeide?
I mitt tilfelle er det tydelig ingen andre alternativer ble vurdert. Ikke fordi risikoen var høyere, men muligens fordi jeg var samarbeidsvillig og det handlet om total kontroll fremfor risiko.
Hva hadde det gjort med deg? Eller om noen du bryr deg om velger å ikke søke hjelp i en krise da det kan føles som gambling med tanke på hvem man møter på? Skal slike prosedyrer bli utført da det er vell dokumentert andre mindre krenkende metoder fungerer i praksis?
Sakene som er lenket til nedenfor viser at problemet ikke handler om enkeltpersoner, men om rutiner som fortsatt aksepteres og forsvares, og det var innenfor dette systemet jeg selv ble møtt. Det skjedde med meg som ble utsatt for ran og ringte i håp om hjelp. Det skjer med uskyldige mennesker på festivaler. Det skjer med mennesker i kriser og langt mer.
Skjer det med meg, kan det skje med deg.
Dokumenterte saker:
Norge: Sivilombudet har dokumentert at ungdom i sikkerhetscelle ble lagt naken på betonggulv i opptil 14 timer. Les mer her.
Norge, Bergen fengsel: innsatte ble rutinemessig nakenvisitert, blant annet tvunget til å sitte naken på huk og fjerne tampong foran betjenter, og utsatt for nedverdigende kommentarer om kropp og kjønnsorgan. Les mer her.
Norge: Nakenvisitert under fotballkamp. Les mer her.
Norge: Sivilombudet har tidligere kritisert Haukeland universitetssykehus for bruk av nakenvisitasjon i psykiatrien som krenkende. Les mer her.
Storbritannia: En 15 år gammel jente med autisme ble klippet av undertøyet samtidig som hun hadde menstrasjon, av politiet. Hendelsen fikk alvorlige konsekvenser for jentas psykiske helse, og hun gjorde senere et selvmordsforsøk. Familien har i ettertid reist sivilt søksmål mot politiet. Les mer her.
Storbritannia: En 16 år gammel gutt med autisme ble fullstendig nakenvisitert under en psykisk krise, da mor til gutten ringte i håp om hjelp fra politi. Les mer her.
Australia: En mann med autisme har beskrevet å ha blitt fullstendig nakenvisitert på en musikkfestival. Ifølge han skjedde dette utelukkende på bakgrunn av hans autistiske trekk. Dette er ikke dokumentert, men med hans egne ord. Les mer her.
Australia: En kvinne som ble utsatt for ulovlig nakenvisitasjon på en musikkfestival i 2018, har blitt tilkjent minst $93 000 i erstatning, i en dom som kan føre til at tusenvis av andre også får erstatning. Les mer her.
Georgia: Amnesty International har dokumentert at politiet tok seg inn i Kristinas hjem og gjennomførte en ydmykende nakenvisitasjon. Hun er blant mange georgiske kvinner som har blitt trakassert som følge av sin deltakelse i fredelige protester. Les mer her.
Poenget mitt er ikke å skape frykt eller mistillit til systemet. Det handler om å løfte frem et reelt problem, en prosedyre som de sier, eller som min kropp sier, overgrep.
Hvis vi ikke tør å snakke om det, vil heller ingenting endre seg. Når inngripende og krenkende prosedyrer fortsatt er lovlige og forsvares, også i møte med mennesker i krise som samarbeider og ber om hjelp, må vi tørre å stille spørsmål ved om systemet faktisk ivaretar dem det er ment å beskytte.
Dette handler ikke om enkeltpersoner, men om rutiner og praksiser som skjer alt for ofte, selv i situasjoner der det ikke skal skje. Nettopp fordi mennesker er stille. Slik jeg var.
Og nettopp derfor angår det oss alle.