Blogg
Når politiet ble min overgriper: Min opplevelse og hvorfor vi trenger mer åpenhet
Etter flere år har jeg klart å bygge meg selv opp til å starte en prosess med å bearbeide og forstå hva denne opplevelsen har gjort med meg. I lang tid klarte jeg ikke å forstå de kroppslige reaksjonene mine i visse situasjoner. Der jeg senere fikk vite at det var PTSD som resultat av hvordan jeg ble behandlet av politiet. Panikkanfall og panikkangst kan dukke opp på steder med mye sikkerhet, som flyplasser, eller ved nødvendige undersøkelser. Men også bare ved tanken på at jeg har en time til undersøkelse langt frem i tid, eller en flyplass, som kan føre til samme reaksjon.
Jeg ønsker å dele min erfaring, ikke for å skape frykt eller male et bilde av politi eller helsevesen som fiender, men fordi jeg skulle ønske jeg på den tiden hadde visst hva som kan skje når man er utsatt for en forbrytelse og prøver å forsvare seg selv. Dette kan skje med hvem som helst, enten det er tilfeldig eller i nære relasjoner. Hvordan ville du ønsket å bli møtt hvis det utenkelige skjer?
Opplevelsen
Jeg vokste opp med tanken om at politiet alltid er det trygge valget. Jeg tenkte om man gjør noe riktig, kan det aldri gå galt, uansett. En kveld ble jeg utsatt for trusler og ran. Jeg forsøkte å ringe politiet før noe eskalerte, men personen rev telefonen ut av hånden min. Da personen senere kom etter meg, måtte jeg forsvare meg selv med hensikt om å overleve og skremme personen vekk. Selv i sjokk og med mye adrenalin klarte jeg å handle så skånsomt som mulig. Vi endte opp med minimale skader, ingen av oss trengte nødvendig helsehjelp. Men fordi jeg hadde blitt lært opp til å stole på politiet og autoriteter, ringte jeg likevel i håp om støtte og hjelp. Nå ler jeg av det, for hvordan kunne naive og tillitsfulle meg tro at politi ville komme for å støtte og trøste meg.
Det som skjedde etterpå ble traumet som har formet meg mest.
Fra håp om trygghet til nytt traume
Da politiet ankom, opplevde jeg at jeg ble behandlet som et problem som måtte håndteres raskt, ikke som et menneske som nettopp hadde vært utsatt for fare. Jeg ble tatt til glattcelle og beordret om å ta av alt av klesplagg. Der sto jeg naken, redd, og ikke nok med at jeg hadde sjokk fra situasjonen som var årsaken til jeg ringte, men nå sto jeg plutselig helt uten klær. Kroppen frøs til. Telefonen min ga jeg også fra meg da jeg ble beordret om å gjøre det. Ikke bare da de ankom stedet, men i flere dager, selv om jeg ble sluppet ut etter ca tre timer. Jeg må legge til at jeg aldri fikk vite om mine rettigheter. Med ingen reell mulighet for å si nei.
Det føltes som om jeg bare ble kvittet vekk, som søppel de kvittet seg med, og ikke som et menneske i sjokk som nettopp hadde vært utsatt for en alvorlig kriminell handling. Mange vil kanskje spørre om dette var fordi jeg kunne ha hatt med narkotika eller andre kriminelle handlinger, men i mitt tilfelle var det ingen slike ting. Jeg hadde vært fullstendig samarbeidsvillig der jeg prøvde mitt beste på å gjøre deres jobb så enkel og effektiv som mulig. Men selvsagt, jeg var i en sjokk/frys tilstand. Der det blir vanskelig å uttrykke seg selv for kroppen fryser til. Det kjentes ut som hodet forlot kroppen, da frykten og den psykiske smerten ble så uholdbar. Jeg må også presisere, selv ingen kriminelle fortjener å bli behandlet på en slik umenneskelig måte.
Hadde jeg visst hvordan jeg ville bli behandlet, hadde jeg vurdert situasjonen annerledes. Jeg ville aldri ringt. Ikke for å skjule noe, men fordi jeg har fått sett konsekvensene av hvor dypt traumatisert man kan bli.
Hva denne natten gjorde med meg
Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke kan stole på autoriteter. Det finnes ikke lenger et “trygt valg” i verden. Selv når du handler riktig og nødvendig for å beskytte deg selv, kan du bli behandlet på lik linje med de verste kriminelle. Jeg ble straffet med beslag av telefon i dagesvis og fullstendig nakenvisitasjon for å prøve å overleve, mens gjerningspersonen stakk av og kanskje ikke fikk noen konsekvenser den natten. Det ble aldri noen avhør. Kun et brev med: saken er henlagt på bevisets stilling. Det kan kanskje også ha noe med å gjøre at jeg etter denne natten prøvde å ta mitt eget liv, på grunn av det jeg opplevde som et overgrep begått av politiet, der min forelder fikk de til å innse hvilken tilstand jeg var i. Men det er ikke noe jeg vet for sikkert.
Jeg er redd for at hvis jeg havner i en lignende situasjon igjen, vil jeg kunne bli ydmyket eller straffet på samme måte. Det har tidligere ført til tanker om at det hadde vært enklere å gi opp, enklere å la noe verre skje, ikke fordi jeg egentlig ønsker det, men fordi hjernen min ikke klarer å prosessere hvordan noe som skulle være hjelp kunne bli mitt verste traume.
Hvorfor jeg deler dette
Jeg skriver ikke i sinne og ikke for å sette politiet i dårlig lys. Jeg skriver fordi jeg håper færre kan bli fanget i uvitenhet slik jeg ble.
Det minste et menneske fortjener i en situasjon man ikke har valgt, der man allerede har null kontroll, er å bli møtt på en menneskelig måte. Det finnes ingen verdig måte å be noen om å stå fullstendig naken, og spesielt ikke da du allerede er i en krise. Offer skal ha rett til egen kropp. Voldtektsofre har heldigvis rett til å bestemme selv på legevakt om noen skal kunne ta undersøkelser. Noe jeg trodde alle ofre hadde rett til. Der tok jeg grundig feil. Man bør ha nok informasjon til å ta de beste valgene for seg selv i en sårbar situasjon. Du fortjener å beholde verdigheten din.
Da jeg til slutt ble løslatt etter ca 3 timer, ble jeg fortalt å “finne veien hjem selv”. Jeg sto alene på parkeringsplassen, forvirret. De kom gående forbi og jeg spurte om de kunne kjøre meg hjem. Men det var beskjeden jeg fikk. Dette var midt på natten, uten telefon da den var inndratt i flere dager, lite klær, ingen penger, ingen støtte. De visste ikke om jeg var kjent i området eller ikke. Ingen mulighet til å kontakte noen. Jeg hadde ingen bekjente, venner eller familie i nærheten. Det føltes som om jeg nå var helt alene i verden. Med tanke på tilstanden min kunne jeg lett ha blitt utsatt for noe på nytt på veien hjem. Jeg husker ingenting av veien hjem. Det neste jeg husker etter hendelsen er at jeg bestemte meg for å ende alt. Jeg filmet forsøket med en iPad, for telefonen min hadde politiet, og jeg skulle nå ta farvell. Det førte til at noen ringte ambulanse, og jeg er i live.
Jeg kan skille mellom ubehag og overgrep
Jeg har opplevd andre situasjoner der kroppen min var eksponert langt mer, av flere helsepersonell samtidig av begge kjønn, i akutt situasjon. I den situasjonen forsto jeg nødvendigheten, noe jeg aldri har tvilt på. Ikke under tvang, men der jeg selv så klar nødvendighet. Det har aldri skapt traumer for meg, selv om det opplevdes som så ubehagelig at jeg helst hadde ønsket å slette de minnene fra hodet og late som at det aldri har hendt.
Situasjonen med politiet var annerledes: det er tydelig at ingen andre tiltak ble vurdert, jeg ringte i håp om hjelp, det var svært krenkende og uten samtykke. For meg opplevdes det som det groveste overgrepet jeg har blitt utsatt for. Det har skapt langvarige traumer med betydelige konsekvenser.
Poenget er dette: ubehag skaper ikke nødvendigvis traumer. Svik, alvorlige krenkelser og overgrep gjør.
Et ønske om åpenhet, ikke frykt
Historien min skal ikke skremme, men åpne for kritiske spørsmål:
Hvordan kan vi sikre at de som ber om hjelp blir møtt med verdighet og omsorg, ikke ydmykelse?
Hvor går grensen mellom nødvendige prosedyrer og nye traumer?
For mange som allerede har vært utsatt for tidligere overgrep, kan slike prosedyrer være like traumatiske som voldtekt. I mitt tilfelle, verre. Det ble totalt kræsj i min hjerne når jeg så at de jeg trodde skulle beskytte meg var i stand til like handlinger, der jeg hadde null kontroll over min kropp. I en situasjon der jeg også søkte hjelp.
Til slutt
Politiet har aldri vist noen form for beklagelse, kun et tilbud om forklaring. Noe jeg takket nei til. Jeg vet, og har kjent på hele min kropp at det som skjedde, ikke var akseptabelt.
Det jeg sitter igjen med, er en lærdom jeg aldri ønsket å få: Å innse at selv når man forsøker å gjøre alt riktig, kan det likevel bli feil og brukt mot deg. For meg har det ført til et valg om å beskytte meg på en annen måte, blant annet ved å aldri kontakte eller prate med politiet igjen, og hvis det skulle skje, aldri uten advokat. Ikke av mistillit for mistillitens skyld, men fordi jeg har sett sider ved systemet som kan traumatisere deg enda verre enn det du opprinnelig var utsatt for. Å vite at jeg aldri vil kunne tørre å beskytte meg selv igjen, selv om det handler om å overleve.
Jeg har tenkt på hvor mye som forventes av mennesker til enhver tid, selv i en krise; å være et “perfekt offer”. Vær slik, men ikke slik. Ikke for mye, ikke for lite. Bare akkurat nok. Så innser jeg hvor lite man kan kreve eller forvente tilbake. Ikke engang det mest grunnleggende: en enkel beklagelse for det som ble påført.
Jeg er svært vandt til mennesker som ikke tar ansvar for sine handlinger, men som kommer med logikk og forklaringer.
Jeg vet selv hva min “feil” var den kvelden. Kroppen min var i sjokk. Til syvende å sist, jeg ringte i håp om hjelp.
For å få noen form for avslutning, vil jeg gjøre det jeg ofte har gjort etter ting har blitt påført meg. Jeg vil si unnskyld for at jeg ikke var et “perfekt” offer. Unnskyld for at kroppen min frøs til og hadde en normal menneskelig reaksjon, i en stressende hendelse. Unnskyld.
Jeg skal ta det til meg, at jeg igjen, må lære å stole på meg selv. For tillit, var det som fikk meg i den situasjonen.
Jeg ønsker ikke hevn eller konflikt. Jeg ønsker kun at andre skal få informasjonen jeg aldri fikk. Kunnskap gir mennesker valg, og valg gir trygghet.
Kjenn dine rettigheter. Be om hjelp hvis du er i fare. Men vær også forberedt på hvordan systemet kan reagere.